Islam & dhimmier – politisk islam leksjon # 8

Historien om jøder og kristne under islam kan oppsummeres i ett eneste ord: Dhimmi. Dhimmien er skapt av Muhammed og må underkaste seg islam i alle typer offentlighet og i det politiske liv. Dhimmien lever i frykt for islam og aksepterer at de ikke kan motsette seg politisk islam. De kan til og med støtte det. Til gjengjeld kan dhimmien leve relativt trygt under islam. En dhimmi er en kafir(ord som brukes svært nedsettende om kristne eller jøder, bokens folk) som lever under islamsk styre. Muhammeds ide om religionsfrihet.

Dhimmitude er en dhimmis sinnstilstand. I dag ser vi våre politikere, journalister og intellektuelle spille dhimmiens rolle. En dhimmi er en semi-slave, skapt av Muhammed. Det startet med at Muhammed tok jødenes land og lot jødene arbeide der mot å betale jizya-skatten, 50% av hva de tjente. Jødene levde på denne måten i en slag føydal-tilstand. Etter hvert som islam med vold overtok kristne områder, fikk også kristne status som dhimmier.

Jøder og kristne fikk fortsette å praktisere sin religion, men det måtte skje privat. Lovene var islamske, slik at ”religionsfriheten” var en annen enn den vi søker å etablere i dag. Kristne kunne ikke ringe med kirkeklokkene sine, for klokker var et tegn på satan. En dhimmi kunne ikke ha en jobb der han hadde muslimer stillingsmessig under seg. Hvis jøder eller kristne ønsket å reparere en kirke eller synagoge måtte de ha tillatelse fra det islamske styret. Disse diskriminerende lovene etablerte et skille mellom første- og andreklasses borgere, overmenneskene og undermenneskene.

Dhimmien hadde ikke sivile rettigheter. En dhimmi kunne ikke saksøke eller rettsforfølge en muslim for forbrytelser begått mot dhimmien. Når dhimmien hvert år kom for å betale jizya-skatten ble de normalt ydmyket på ulike måter. De ble dratt i skjegget, slått i ansiktet eller tvunget til å knele og krype frem til innkreveren på hender og føtter. De ble ydmyket fordi Koranen krever at dhimmien blir ydmyket.

I noen islamske land, spesielt hvis islam sto sterkt, kunne dhimmier få utvidede rettigheter, men dette kunne forsvinne over natten. En koptisk kristen i Egypt (Landet var kristent før islam tok landet med makt) kunne få tungen skåret ut hvis han snakket koptisk foran en islamsk statsansatt. Dhimmien var alltid forfulgt og ble aldri likestilt. Da det egyptiske miliæret forsøkte å erobre det kristne Byzantinske riket og tapte, hevnet de seg på sine egne kristne ved at den muslimske mobben laget bråk i gatene og drepte kristne. Dette var favoritt-måten mange muslimer hadde for å plage og drepe dhimmier. Da Smyrna, den siste av ”de syv kirker(kristne samfunn) i Asia” ble ødelagt av muslimer i 1922, ble det ikke utført vha militæret og bulldosere, men ved hjelp av en mobb. En islamsk mobb som plager, trakasserer, vandaliserer, voldtar og dreper dhimmier er en form for jihad – man gjør det utrivelig for de som tenker annerledes – jager dem inn i rekkene. Dhimmier kan forfølges, ikke bare gjennom lovverket, men også på gaten av en mobb. En hel dhimmi-bydel kunne legges i grus av en rasende mobb. Kritiserte man Muhammed ble man drept. Ingen dhimmier hadde heller anledning til å studere islam og Muhammed.

En formell avtale, som kaltes Umars avtale, utdypet reglene for dhimmiene. De kunne ikke ri på hest, de måtte vike for muslimer på fortauet, de måtte gå med spesielle klær eller markører som umiddelbart identifisert dem som dhimmier. Den eneste måten dhimmier kunne skape seg en viss sikkerhet var uformelt, ved å bli venner med en muslim, som kunne beskytte dem. Forfølgelsen av dhimmier var endeløs. Etter generasjoner av forfølgelse var det ikke uvanlig at dhimmiene ga opp og ble muslimer. Plutselig slapp de å betale jizya-skatt, de kunne forfremmes, de ble ikke spyttet på eller kastet stein etter, de kunne møte i retten, vitne og bli behandlet som likeverdige mennesker.

Etter som århundrene gikk, konverterte mange dhimmier til islam for å unngå trakasseringen og de manglende rettighetene. Dhimmitude, en dhimmis sinnstilstand, ødelegger sivilisasjonen der islam kommer. Den eneste utveien for en dhimmi er å bli mer islamsk, ved å oppgi egen kultur.

Da islam ankom koptisk kristne Egypt besto kulturen av en blanding av det gamle faraonske og greske. Etter hvert døde hele den koptiske kulturen ut, sammen med muslimenes ødeleggelse av utsmykningen i pyramidene. Hvorfor ødelegger muslimene slik utsmykning – for å utviske ethvert spor av den forrige kulturen. En av islams metoder for å utrydde alle andre kulturer er vha dhimmitude. Alle de ydmykende handlingene dhimmier blir utsatt for fjerner etter hvert motstanden mot å underkaste seg islam. Mennesker får nye navn, byer får nye navn, hele kulturhistorien forsvinner og etter at hele landet er blitt islamifisert forsvinner hele landets historie. Den er ikke lenger interessant – den tilhørte de vantro!

Da Napoleon invaderte Egypt var det ingen muslimer som kunne fortelle om de gamle statuene, templene eller pyramidene. Menneskene kjente ikke sin egen historie. Faraoenes kultur var blitt utryddet, grekernes kultur var blitt ødelagt i Tyrkia, hindukulturen i dagens Pakistan ble utryddet, buddhismen i dagens Afghanistan er utryddet. En av islams metoder for utrydding av kultur er ødeleggelsen av hellige steder. Kirker eller templer som var vakre eller verdifulle ble omgjort til moskeer. Det er estimert at islams invasjon av Tyrkia medførte ødeleggelsen av 20 000 kirker. India hadde storslåtte templer som muslimene ødela. Islam oppfant ødeleggelsen av ansikter. Når islam invaderte et land ble alle religiøse objekter ødelagt, akkurat som Muhammed gjorde i Mekka da han utryddet de 360 ulike trosretningene som fredelig eksisterte der før han kom. Malerier eller annen type kunst fikk fjernet ansikter. Sfinksen mangler nese fordi det ble ødelagt av muslimer.

Målet med dhimmitude var todelt. Først tjene penger på dhimmiene gjennom jizya, dernest å sakte fjerne alle spor av dhimmiens kultur. Metoden fungerte svært bra. Så bra at det er store hull i historien når det gjelder dhimmitude. Ingen studerer dhimmiens historie. Som et resultat blir dhimmienes historie verken lært bort eller nevnt på våre universiteter i dag. Få kjenner dhimmienes historie.

Når lærde snakker om dhimmienes historie, blir det alltid nevnt i samme åndedrag at dhimmiene levde en beskyttet tilværelse. En slags varm og koselig tilværelse i fars armkrok. Men spørsmålet reiser seg selv: Beskyttet fra hva og fra hvem? Beskyttet betydde at så lenge dhimmien aksepterte sin undermenneske-tilværelse og betalte skatten, ville han ikke bli drept eller stjålet fra, såfremt ikke mobben kom og gjorde det, hvilket skjedde hyppig.

I dag er intet islamsk samfunn sterkt nok til å kreve full dhimmistatus for kafirer eller å holde slaver slik islam tillater som en del av et islamsk samfunns formelle system. Men siden islamsk doktrine ikke kan endres og slaveri og dhimmitude er en naturlig del av islam, så vil enhver islamsk stat sterk nok innføre det som er naturlig for islam. Fremfor å ha en formell status for dhimmier, tillater islamske stater begrensede sivile rettigheter og diskriminering av kafirene. Dette fører til utenomrettslig forfølgelse av dhimmiene, en apartheid som ikke er så tydelig erklært, men virkelig nok for de som lever under den.

I mange ikke-muslimske stater lever mennesker i dhimmitude. De underkaster seg islams krav, selv om de ikke er muslimer. Vi ser det hver dag fra våre politikere, våre journalister, fra den akademiske eliten, fra kultureliten og fra mange mennesker som avviser at en av metodene for islamsk fremrykning er å få kafirer til å leve i dhimmitude. Ved ikke å stille spørsmål ved politisk islam og ved å akseptere at nyinnflytterne setter dagsorden og gjør politiske endringer i ly av religion. Eksemplene er mange.

Prester og rabbinere tror de deler den samme gud som muslimene, men har ingen kunnskaper om islam. Sogneprester som drar på fredsferd kommer tilbake og uttrykker at menn som Al-Qaradawi er hyggelige og gode mennesker. Når spurt vil prestene og rabbinerne innrømme at de mangler kunnskap om islam. Likevel sier de at islam er fredens religion og at de deler den samme gud. Det kreves ikke av dhimmier at de skal kunne noe om islam. Tvert imot er det ofte heller en fordel at de er ignorante. Dhimmitude er et desperat forsøk på å tilfredsstille muslimer, selv ved å fortelle løgner. Man skal for enhver pris unngå å provosere. Inni enhver jøde og kristen er det en grunnleggende frykt for islam, derfor underkaster de seg heller enn å konfrontere. I tillegg har vi i dag det forferdelige politisk korrekte faktum at minoritetsgrupper ikke kan konfronteres. Vi, kafirene, underkaster oss dermed, som et samfunn, islams regler for dhimmier. Og av en eller annen grunn regnes 1,6 milliarder muslimer som en minoritet.

Dhimmitude er tilstanden til de som alltid underkaster seg bøllene. Islam presser alltid på for å fremme denne tilstanden av underkastelse. Et eksempel er Englands nye lover, som tillater muslimer å ta inn flere enn en kone og alle konene kvalifiserer til trygderettigheter. Engelskmenn kan ikke gifte seg med mer enn en. Islam har klart å presse gjennom denne delen av sharia. Siden 2007 er det i England etablert nærmere 100 shariadomstoler for muslimer, som dømmer i familierettslige saker:(Jf. http://www.document.no/2008/09/sharia-domstoler_innfort_i_sto.html og http://www.dailymail.co.uk/news/article-1196165/Britain-85-sharia-courts-The-astonishing-spread-Islamic-justice-closed-doors.html)

Ett land – to rettsystemer – avhengig av religion.

”War on terror” er en annen dhimmitude-ide – den setter ikke navn på fienden: Politisk islam. Etter Pearl Harbor erklærte USA ikke krig mot kamikaze-soldater, men mot Japan. Dhimmier ønsker ikke en ideologisk krig mot politisk islam. Derfor kaller de krigen noe annet enn det den egentlig er. Vi kan ikke krige mot en teknikk, vi kan kun krige mot n fiende. Hvem er fienden? Dhimmitude er tilstanden av underkastelse for å slippe konfrontasjon.

Vi ser dhimmitude i offentlige ansettelser. Å være muslim eller innvandrer kan være kvalifiserende i seg selv. Selvsagt skjult under dhimmi-ord som positiv diskriminering. Positiv diskriminering mot noen må innebære negativ diskriminering mot andre. Men det bryr ikke de politisk korrekte seg så mye om. Alt i det godes navn.

Våre universiteter underviser ikke om dhimmienes historie under islam, heller ikke om islams erobringer og de 270 millionene som har blitt drept av politisk islam siden Muhammed etablerte sin rasistiske ideologi. Universitetene underviser en glorifisert islam-historie uten lidelse.

Ethvert vestlig land har rettigheter som gjør at enhver person kan reise seg opp og si sin mening om politikk – det er ikke kriminelt. Aviser har brukt unnskyldningen om at de ikke ønsker å fornærm noen når de har unnlatt å trykke Muhammed-tegninger. Problemet med denne argumentasjonen er at aviser er fulle av politikk som fornærmer. Ofte er det i medias interesse å fornærme. Avisene ønsket ikke å være snille – de var redde, de lever i en tilstand av dhimmitude. De vil ikke at muslimene skal bli sinte. Når all media omtrent kollektivt avviste å trykke Muhammed-tegninger oppførte de seg akkurat slik islam forventer av dhimmier – de underkastet seg.

Dhimmitude innebærer også at ulike institusjoner på ulike måter underkaster seg. De kan gjøre det ved å bygge rom for bønn på en bedrift, lage fotvask for muslimer på flyplasser, akseptere at muslimer tar over bønnerom på universiteter. Hvorfor er dette dhimmitude? Fordi man ikke gjør slike tilpasninger for andre i like stor grad og med samme ekspressfart og servile innstilling. Er det naturlig at alle skal særbehandles, eller blir muslimer særbehandlet fordi de skriker høyt og europeere i frykt velger å leve som dhimmier? I USA og Europa eksisterer det ingen formell dhimmistatus. Dagen vil komme da kirker i Europa vil leve i frykt, slik de gjør i muslimske land, som tidligere var kristne land. Årsaken til at autonome områder eller hele stater i Europa i fremtiden vil leve under islamsk styre er at man ikke studerte dhimmi-historie og historie om politisk islam. Sivilisasjoner har tidligere måttet gi tapt for politisk islam. Det vil være et under om det ikke skulle skje igjen!

WWW.CSPIPUBLISHING.COM

Sindre

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i dhimmi, politisk islam. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Islam & dhimmier – politisk islam leksjon # 8

  1. Sindre Rudshaug sier:

    The Truth about the Dhimmi (Quran 9:29)

    Tafsir Ibn Kathir
    The Order to fight People of the Scriptures until They give the Jizyah Allah said, Fight against those who believe not in Allah, nor in the Last Day, nor forbid that which has been forbidden by Allah and His Messenger, and those who acknowledge not the religion of truth among the People of the Scripture, until they pay the Jizyah with willing submission, and feel themselves subdued. Therefore, when People of the Scriptures disbelieved in Muhammad , they had no beneficial faith in any Messenger or what the Messengers brought. Rather, they followed their religions because this conformed with their ideas, lusts and the ways of their forefathers, not because they are Allah’s Law and religion. Had they been true believers in their religions, that faith would have directed them to believe in Muhammad , because all Prophets gave the good news of Muhammad’s advent and commanded them to obey and follow him. Yet when he was sent, they disbelieved in him, even though he is the mightiest of all Messengers. Therefore, they do not follow the religion of earlier Prophets because these religions came from Allah, but because these suit their desires and lusts. Therefore, their claimed faith in an earlier Prophet will not benefit them because they disbelieved in the master, the mightiest, the last and most perfect of all Prophets . Hence Allah’s statement, Fight against those who believe not in Allah, nor in the Last Day, nor forbid that which has been forbidden by Allah and His Messenger, and those who acknowledge not the religion of truth among the People of the Scripture, This honorable Ayah was revealed with the order to fight the People of the Book, after the pagans were defeated, the people entered Allah’s religion in large numbers, and the Arabian Peninsula was secured under the Muslims’ control. Allah commanded His Messenger to fight the People of the Scriptures, Jews and Christians, on the ninth year of Hijrah, and he prepared his army to fight the Romans and called the people to Jihad announcing his intent and destination. The Messenger sent his intent to various Arab areas around Al-Madinah to gather forces, and he collected an army of thirty thousand. Some people from Al-Madinah and some hypocrites, in and around it, lagged behind, for that year was a year of drought and intense heat. The Messenger of Allah marched, heading towards Ash-Sham to fight the Romans until he reached Tabuk, where he set camp for about twenty days next to its water resources. He then prayed to Allah for a decision and went back to Al-Madinah because it was a hard year and the people were weak, as we will mention, Allah willing.

    Paying Jizyah is a Sign of Kufr and Disgrace
    Allah said, until they pay the Jizyah, if they do not choose to embrace Islam, with willing submission, in defeat and subservience, and feel themselves subdued., disgraced, humiliated and belittled. Therefore, Muslims are not allowed to honor the people of Dhimmah or elevate them above Muslims, for they are miserable, disgraced and humiliated. Muslim recorded from Abu Hurayrah that the Prophet said, «Do not initiate the Salam to the Jews and Christians, and if you meet any of them in a road, force them to its narrowest alley.» This is why the Leader of the faithful `Umar bin Al-Khattab, may Allah be pleased with him, demanded his well-known conditions be met by the Christians, these conditions that ensured their continued humiliation, degradation and disgrace. The scholars of Hadith narrated from `Abdur-Rahman bin Ghanm AlAsh`ari that he said, «I recorded for `Umar bin Al-Khattab, may Allah be pleased with him, the terms of the treaty of peace he conducted with the Christians of Ash-Sham: `In the Name of Allah, Most Gracious, Most Merciful. This is a document to the servant of Allah `Umar, the Leader of the faithful, from the Christians of such and such city. When you (Muslims) came to us we requested safety for ourselves, children, property and followers of our religion. We made a condition on ourselves that we will neither erect in our areas a monastery, church, or a sanctuary for a monk, nor restore any place of worship that needs restoration nor use any of them for the purpose of enmity against Muslims. We will not prevent any Muslim from resting in our churches whether they come by day or night, and we will open the doors [of our houses of worship] for the wayfarer and passerby. Those Muslims who come as guests, will enjoy boarding and food for three days. We will not allow a spy against Muslims into our churches and homes or hide deceit [or betrayal] against Muslims. We will not teach our children the Qur’an, publicize practices of Shirk, invite anyone to Shirk or prevent any of our fellows from embracing Islam, if they choose to do so. We will respect Muslims, move from the places we sit in if they choose to sit in them. We will not imitate their clothing, caps, turbans, sandals, hairstyles, speech, nicknames and title names, or ride on saddles, hang swords on the shoulders, collect weapons of any kind or carry these weapons. We will not encrypt our stamps in Arabic, or sell liquor. We will have the front of our hair cut, wear our customary clothes wherever we are, wear belts around our waist, refrain from erecting crosses on the outside of our churches and demonstrating them and our books in public in Muslim fairways and markets. We will not sound the bells in our churches, except discretely, or raise our voices while reciting our holy books inside our churches in the presence of Muslims, nor raise our voices [with prayer] at our funerals, or light torches in funeral processions in the fairways of Muslims, or their markets. We will not bury our dead next to Muslim dead, or buy servants who were captured by Muslims. We will be guides for Muslims and refrain from breaching their privacy in their homes.’ When I gave this document to `Umar, he added to it, `We will not beat any Muslim. These are the conditions that we set against ourselves and followers of our religion in return for safety and protection. If we break any of these promises that we set for your benefit against ourselves, then our Dhimmah (promise of protection) is broken and you are allowed to do with us what you are allowed of people of defiance and rebellion.»’

    Tafsir al-Jalalayn
    Fight those who do not believe in God, nor in the Last Day, for, otherwise, they would have believed in the Prophet (s), and who do not forbid what God and His Messenger have forbidden, such as wine, nor do they practise the religion of truth, the firm one, the one that abrogated other religions, namely, the religion of Islam — from among of those who (min, ‘from’, explains [the previous] alladhīna, ‘those who’) have been given the Scripture, namely, the Jews and the Christians, until they pay the jizya tribute, the annual tax imposed them, readily (‘an yadin is a circumstantial qualifier, meaning, ‘compliantly’, or ‘by their own hands’, not delegating it [to others to pay]), being subdued, [being made] submissive and compliant to the authority of Islam.

    Tanwîr al-Miqbâs min Tafsîr Ibn ‘Abbâs
    (Fight against such of those who have been given the Scripture) the Jews and Christians (as believe not in Allah nor the Last Day) nor in the bliss of Paradise, (and forbid not) in the Torah (that which Allah hath forbidden by His messenger, and follow not the religion of truth) do not submit themselves to Allah through confession of Allah’s divine Oneness, (until they pay the tribute readily) standing: from hand to hand, (being brought low) abased.

    Sayyid Abul Ala Maududi – Tafhim al-Qur’an
    Fight with those from among the people of the Book, who do not believe in Allah nor in the Last Day;26 who do not make unlawful that which Allah and His Messenger have made unlawful,27 and do not adopt the Right way as their way. (Fight with them) until they pay Jizyah with their own hands and are humbled.28

    26Though the people of the Book professed to believe in Allah and the Hereafter, in fact they believed in neither. For only that person really believes in Allah who acknowledges Him as the only One God and the only One Lord, and does not associate with Him any other, whatsoever, in His Being, in His characteristics, in His rights and in His powers and authority. But according to this definition of shirk both the Christians and the Jews were guilty of shirk as has been made plain in the verses that follow: therefore their profession of belief in Allah was meaningless. Likewise they did not really believe in the Hereafter, in spite of the fact that they believed in Resurrection. For it is not enough: one must also believe that on that Day absolute justice will be done on the basis of one’s belief and actions. One should also believe that no ransom and no expiation and no ‘spiritual’ relationships with any ‘saint’ shall be of any avail on that Day. It is absolutely meaningless to believe in the Hereafter without this. And the Jews and the Christians had polluted their faiths because they believed that such things would protect them against justice on that Day.

    27The second reason why Jihad should be waged against them is drat they did not adopt the Law sent down by Allah through His Messenger.

    28This is the aim of Jihad with the Jews and the Christians and it is not to force them to become Muslims and adopt the `Islamic Way of Life.’ They should be forced to pay Jizyah in order to put an end to their independence and supremacy so that they should not remain rulers and sovereigns in the land. These powers should be wrested from them by the followers of the true Faith, who should assume the sovereignty and lead others towards the Right Way, while they should become their subjects and pay jizyah. Jizyah is paid by those non-Muslims who live as Zimmis (proteges) in an Islamic State, in exchange for the security and protection granted to them by it. This is also symbolical of the fact that they themselves agree to live in it as its subjects. This is the significance of «….. they Pay jizyah with their own hands,» that is, «with full consent so that they willingly become the subjects of the Believers, who perform the duty of the vicegerents of Allah on the earth. »

    At first this Command applied only to the Jews and the Christians. Then the Holy Prophet himself extended it to the Zoroastrians also. After his death, his Companions unanimously applied this rule to all the non-Muslim nations outside Arabia.

    This is jizyah » of which the Muslims have been feeling apologetic during the last two centuries of their degeneration and there are still some people who continue to apologize for it. But the Way of Allah is straight and clear and does not stand in need of any apology to the rebels against Allah. Instead of offering apologies on behalf of Islam for the measure that guarantees security of life, property and faith to those who choose to live under its protection, the Muslims should feel proud of such a humane law as that of jizyah. For it is obvious that the maximum freedom that can be allowed to those who do not adopt the Way of Allah but choose to tread the ways of error is that they should be tolerated to lead the life they like. That is why the Islamic State offers them protection, if they agree to live as its Zimmis by paying jizyah, but it cannot allow that they should remain supreme rulers in any place and establish wrong ways and impose them on others. As this state of things inevitably produces chaos and disorder, it is the duty of the true Muslims to exert their utmost to bring to an end their wicked rule and bring them under a righteous order.

    As regards the question, «What do the non-Muslims get in return for Jizyah » it may suffice to say that it is the price of the freedom which the Islamic State allows them in following their erroneous ways, while living in the jurisdiction of Islam and enjoying its protection. The money thus collected is spent in maintaining the righteous administration that gives them the freedom and protects their rights. This also serves as a yearly reminder to them that they have been deprived of the honor of paying Zakat in the Way of Allah, and forced to pay jizyah instead as a price of following the ways of error.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s