Sosialisme og absurd definering av ord

Jeg diskuterer mye med sosialister. Når man som objektivist/liberalist diskuterer med sosialister kommer man over mye interessant tenkning/ikke-tenkning.

Objektivist betyr at jeg forsøker å forholde meg rasjonelt til verden. Jeg sier at den verden vi kan erfare med sansene våre er den verden som eksisterer og er interessant(alle andre verdener er overnaturlige, fordi de ikke er av denne verden/denne naturen som vi kan erfare).

Når objektivister forsøker å definere ord, så forsøker vi å definere dem utifra en logisk bruk av dem. Sosialister har på snedig vis omdefinert svært mange ord for å skjule ondskapen i sosialisme. De kaller tvangen sin for spleiselaget, felleskassa, osv. Ord som beskriver tilsynelatende hyggelige handlinger, men som er objektivt usanne, fordi ordene innebærer frivillighet og hygge, mens handlingen ordene skal beskrive er trusler, tvang og vold. Det er altså ikke en denotativ/beskrivende måte sosialister benytter, men en konnotativ. Sosialisten har trent uskarpe hoder opp til å tenke på det sosialisten mener at du skal tenke når han sier noe. Sosialister lyver mye og har brukt mye tid på å få folk til å tenke på onde, griske mennesker når de sier ordet FrP eller kapitalisme. Definisjonen er altså ikke objektiv, men subjektiv. Sosialister er subjektivister som definerer ord og verden slik de ønsker at den skal være. Tvang er for en sosialist den eneste formen for samhandling mellom mennesker han kan forestille seg. Akkurat som Mussolini.

Sosialisters vane med ikke å være objektive når de definerer ord er naturlig nok, fordi sosialister ønsker å ha tvang som norm i samfunnet, og siden tvang av mange er forbundet med noe negativt ønsker sosialister å kalle sin tvang for noe annet. De ønsker å lure oss. Sosialistideologer er løgnere og svindlere.

Jeg tar utgangspunkt i innspill jeg har hørt ofte før, men også et direkte eksempel fra en sosialist jeg har diskuterert med i nyere tid. Da begynner vi:

———————————————

Sosialister sliter noen ganger med å forstå forskjellen på naturtvang og mennesketvang. Naturen tvinger oss til å trekke tenner, spise, sove, gå på do, kle oss, varme oss, osv. Mennesketvang: Det finnes ingen grenser for hva noen mennesker tvinger andre til å gjøre. Sosialister vet det kanskje ikke selv, men de ønsker altså å bytte ut naturtvang med mennesketvang. Sosialister liker ikke naturtvang, men de elsker mennesketvang. Det at et flertall truer, tvinger og begår vold mot andre er normalt for enhver sosialist. Nå skal vi få se et forsøk på å omdefinere tvang til å skulle bety noe helt annet. Her har vi et sitat fra Scelerant:

“Dere liberalister har en tendens til å omdefinere handlinger. At en person må betale skatt blir av liberalister sett på som ran. Det blir litt som når en kollega av meg her om dagen kom inn på kontoret med blodflekker på leppene og kritthvitt tryne og sa til meg ”fy faen, tannlegen voldtok meg virkelig i dag”, jeg tolker ikke nødvendigvis det som at tannlengen dopet ham ned, bøyde han over stolen, dro ned buksene hans og tok ham Ron Jeremy style med fluorkrem som lube, men mer som om at behandling han fikk var noe røff og kostet en månedslønn.”

Jeg svarte han som følger: Hvis vi sjekker historien hans nærmere, så oppdager vi at han faktisk ikke ble voldtatt. Helt frivillig gikk han til tannlegen. Han kunne når som helst ha forlatt tannlegen. Hvis du sjekker om jeg frivillig har betalt skatten min, så finner du fort ut at det ikke var frivillig. Jeg prøvde å nekte, da kom politiet og beslagla eiendommen min og kastet meg i fengsel. Det er ikke en omdefinering av ordet ran å kalle dette et ran. Jeg merker absolutt ingen forskjell på om en vilt fremmed kommer med våpenmakt og overtar eiendommen min eller om staten gjør det. Forskjellen er at ranerne har gått sammen i et flertall og bruker staten som en proxy for å rane meg. De orker ikke å høre meg skrike og hyle når de raner meg, så de får andre til å gjøre det.

Jeg viser altså Scelerant en objektiv måte å definere ord på. For en liberalist er et FRIVILLIG besøk hos tannlegen og TVUNGEN innbetaling av skatter, avgifter og å måtte følge administrative lover TVANG og ikke frivillig. For sosialisten Scelerant og MANGE andre sosialister er forskjellen ikke åpenbar. Selvsagt fordi de må maskere ondskapen sin på alle tenkelige og utenkelige måter.

Her har vi et annet eksempel. Scelerant har tidligere argumentert for at hvis kjøpmannen på en side av veien senker prisene, så tvinger han kjøpmannen på den andre siden av veien til også å senke prisene. Et nytt absurd eksempel på et fenomen sosialister definerer som tvang. Den objektive definisjonen av denne handlingen er konkurranse. Det er velkjent at sosialister hater konkurranse, så det er logisk for Scelerant å tenke på konkurranse som noe negativt.

Scelerant sier: “Hva regnes som tvang for den saks skyld, dersom det ligger en butikk på hver side av veien, og en kjøpmann kutter kostnader og tvinger sin konkurrent med seg i kampen om kundene, er det tvang?”

Sindre svarer: “Selvsagt ikke. Det heter konkurranse. Han som kutter prisene tvinger ikke den andre kjøpmannen til noe som helst. Den andre kjøpmannen står fritt til å fortsette med høye priser, legge ned, legge om, whatever.”

Sc: “Selv om ditt svar blir som det meste av Mises-Liberalistisk argumentasjon, en leksjon i hvordan man skaper falske valg. Dersom kjøpmann 2 må redusere sine priser eller endre sin drift mot sin vilje for å konkurrere med kjøpmann 1, og tvang i henhold til den definisjonen du ser ut til å bruke (Ting jeg må gjøre som jeg ikke vil gjøre) eller gå konkurs, vil jo dette fylle den definisjonen ganske greit.”

Og Sindre svarer igjen: “Mener du seriøst at all konkurranse må avvikles overalt i samfunnet, fordi det tvinger andre til å gjøre noe de kanskje ikke vil? Skal vi etterstrebe et samfunn av tapere? Skal det være om å gjøre å være dårligst, så du ikke tvinger noen til å måtte prestere noe?”

Se for dere det samme absurde sosialistiske argumentet i en skolesituasjon. Alle elevene bes om ikke å prestere noe som helst, for det kan tvinge andre elever til å måtte yte noe. Når den ene kjøpmannen er mer effektiv enn den andre og derfor kan senke prisene sine reagerer sosialister med avsky. Så frekt å være flink!

Det siste eksemplet i dag. Her gjør jeg som jeg har gjort mange ganger. Jeg sammenlikner islamsk tvang med sosialistisk tvang. Sosialisten protesterer umiddelbart, for han er ikke opplært i å tenke prinsipielt. Hva er den PRINSIPIELLE forskjellen mellom islamsk tvang og sosialistisk tvang? Svaret er : INGEN. Det er en forskjell i mål og motivasjon. Islamisten vil ha mennesker inn i paradis og få dem til å unngå helvete. Et nokså høyverdig mål spør du meg. Sosialisten vil ha materiell likhet. Et litt lavere mål. Begge mål er urealistiske hvis vi ser på verden i dag, begge mål er altså UTOPISKE. Likevel reagerer sosialisten umiddelbart med å si at islamsk tvang er forkastelig. Hans eneste argument er selvsagt at islamisten har andre mål enn ham selv.

Sindre sier: “Du liker altså din form for tvang og vold, men misliker de andres tvang og vold. Og så argumenterer du utelukkende utifra tradisjon. De gjør AKKURAT det samme som deg. Ingen forskjell. Bare forskjellige mål.”

Scelerant sier: “Egentlig ja, jeg anser det ikke som tvang eller vold, men hver og en er jo fri til og omdefinere og benytte ord som de ønsker. Fra mitt ståsted så kan man faktisk bedømme prinsipper fra konsekvensene av prinsippene. Ta ytringsfrihet for eksempel, ytringsfrihet betyr fri utveksling av ideer, fri utveksling av ideer har ført til de største fremgangene i verden, ergo ytringsfrihet er bra.”

Scelerant innser at han i prinsippet her gjør det samme som islamisten, ved at han støtter sin egen tvang og ikke andres tvang. Han er altså en hykler. Og så følger han opp med å bortforklare og igjen påstå at det han driver med ikke er tvang. Så beskylder han MEG for å omdefinere ord. Og så forsøker han å vri diskusjonen til å handle om konflikten mellom konsekvensetikk og handlingsetikk. Det aller morsomste med eksemplet er at Scelerant faktisk forsøker å ta æren for ytringsfrihet.

Slik er det å diskutere med sosialister. De omdefinerer objektivt logiske ord som tvang og vold og beskylder andre for det de selv gjør. Vi objektivister har intet annet valg enn å henge på dem som klegg til de møter seg selv i døra. Det er det som er fint med å være objektivist/liberalist: Vi har fornuften og rasjonaliteten på vår side. Det er irrasjonelt å legge ulogisk innhold i ord, men en kjent hersketeknikk er det jo. Avslør sosialistene rundt deg. Det er mange løgnere der ute.

Her er forøvrig linken hvis noen er interessert:

http://scelerant.vgb.no/2011/05/04/et-svar/

Mvh Sindre

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i sosialisme og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

9 svar til Sosialisme og absurd definering av ord

  1. faustina sier:

    Du er inne på handlingsfilosofi:

    http://plato.stanford.edu/entries/action/

    Slik jeg forstår handlingsfilosofi, er hvordan handlinger/hendelser får forskjellige navn og etisk verdi avhengig av :
    *intensjonen og grunnen som ligger bak handlingen/hendelsen
    *i hvilken kontekst det gjøres i.
    *hvilken grunn det er for at det gjøres (reason)

    Dette er utfordrende i forbindelse med at handlingen/hendelsen ikke måles objektivt. Eksempler:

    Da Truman bombet Hiroshima, så var det en politisk handling at x antall mennesker/sivile ble drept.
    Når stammekriger i Afrika gjør det samme, så kalles det folkemord, selv om antallet av mennesker som ble drept skulle være det samme som de som ble drept i forbindelse med Hiroshima bombet.

    Hvis jeg gjør morderiske handlinger i krig, kan jeg kalles krigshelt alt ettersom hvem som drepes.

    Hvis jeg gjør de samme morderiske handlinger i fred, kalles jeg morder (med mindre jeg er en spion, for da er det kanskje noe annet).

    osv osv

    You see? samme konsekvens (som regel) ut i fra handlingene som blir gjort, men med konteksten, intensjonene og grunnene for at de gjøres, så forandres «mystisk» nok den etiske verdien og merkelappen på handlingene.

    Anbefaler så absolutt at du leser Donald Davidsons filosofi om action om du er interessert:

    http://www.iep.utm.edu/davidson/#H3 (der jeg hentet sitatet fra)

    Han tar for seg flere spektre enn det jeg har tatt opp….handlingsfilosofi er mye MYE mer enn det jeg kjapt og gæli har ramset opp (og det er ikke sikkert at jeg kan dra opp handlingsfilosofi på den måten jeg har gjort her), så ta det mest som en apertiff.

    Faustina

  2. Sindre Rudshaug sier:

    Takk for sist, Faustina(middag ved Den Norske Bank i godt selskap med mange liberalister:)

    Takk for lesetips. Skal sette boka på den lange lista.

    Umiddelbart, uten å ha lest Donald, synes jeg ikke dette er så mystisk(definering av voldshandlinger). Hvis jeg tenker utifra et fredsperspektiv, så er det innlysende at det er rett å stoppe, eventuelt drepe en aggressor. Filosofi er for meg et praktisk verktøy, men det er fullt mulig å gå seg vill med filosofi, dersom man sier at det er opp til den enkelte hva slags etikk som skal benyttes. Når etiske retninger beskrives oppfatter jeg det som rent deskriptivt, a la nazisme som en politisk ideologi, ikke som reelle, rasjonelle valgmuligheter. Sinnelagsetikk er for meg like absurd som nazisme. Hvert enkelt individs subjektive motivasjon skal altså avgjøre hva som er rett og hva som er galt? Galskap vi må leve i konstant frykt for alle andre. Mennesket ønsker å leve i fred og samarbeide – ikke krige mot alt og alle.

    Jeg påstår at det uavhengig av tid og rom eksisterer moral som kan oppdages. Denne moralen er almengyldig og universell. Det kalles absolutt moral og jeg begrenser det til å dreie seg om hvor mye kunnskap vi har, ekstreme handlinger og negative rettigheter. Vi kan vite alt, men vi vet ikke alt ennå, så her eksisterer det slingringsmonn(kunnskap). Den kunnskapen vi har i dag gir oss åpenbare svar i ekstreme spørsmål som vold, voldtekt, tortur og drap, men er ikke like entydig når det gjelder mer kompliserte spørsmål som løgn. Uansett, såfremt man ikke initierer vold er det for meg lite interessant. Og til slutt kan man ikke pålegge andre å utføre handlinger, bare sette opp skranker for hva de ikke kan gjøre.

    Motsatt vil noen hevde at moral skapes av fellesskapet, slik nazistene skapte sin moral eller sosialister skaper sin. Sosialister befinner seg et sted mellom absolutt relativ moral, der den enkelte avgjør hva han mener er rett moral til ideen om at moralen skapes av fellesskapet, som dermed også er relativ, men begrenset av fellesskapet.

    Etikk utviklet av tidligere tiders og dagens filosofer benytter ofte livbåt-situasjoner, som er ekstreme og dermed lite relevante sett i forhold til det livet vi lever. Moral, som alt annet, må være relevant. Sosialismen har desverre påvirket svært mye, slik at man ofte finner absurde altruistiske ideer og ideer om plikt. Rand og Åm knuser alt dette tullet med objektivismen. Åm påviser feks at deontologisk/konsekvensialistisk-dikotomien er en falsk dikotomi her: http://onarki.no/blogg/2011/02/objectivist-ethics-deontological-or-consequentialist/

    Konkret til eksemplet ditt:

    Krig skal bare utkjempes i selvforsvar. Så får diskusjonen gå rundt hva som er selvforsvar. Aggressoren, det fascistiske Japan angrep det demokratiske USA ved Pearl Harbor. Mot slutten av krigen var regnestykket enkelt. Føre en langvarig krig med tap på anslått en million liv, hvorav mange på amerikansk(forsvarers) side eller svi av en atombombe over Hiroshima med 50 000 døde. Følger vi maximet om å gjøre mot andre/ikke gjøre mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg/ikke gjøre mot deg, så skal man ikke svi av 50 000 menneskeliv. Man skal heller ikke starte en krig(Japan) og dra inn fredelige nasjoner(USA). To galt gjør ikke en rett. Det kan se ut som om dette handlingsetisk sett var galt, hvis vi bare måler det negative. Vi må også betrakte det positive: USA forsvarte seg selv (og antagelig verden) fra en tyrannisk fremtid under det fascistiske Japan, det satte en positiv standard om at voldelige fascister stoppes, gjerne drepes. Konsekvensetisk sparte USA 950 000 liv. Konsekvensetikk dreier seg ofte om gjetting. Sosialister håper at Utopien deres skal føre til noe bra. Så langt har over hundre millioner fredelige mennesker blitt slaktet. I Hiroshima-spørsmålet VISSTE man at man ville spare enormt mange liv, så spørsmålet blir nesten en blanding av handlingsetisk og konsekvensetisk, fordi man utfører handlingen for å spare liv. Flest japanske, men også mange amerikanske. Nagasaki er en helt annen diskusjon.

    Definisjonen på folkemord er objektivt totalt annerledes enn hva som skjedde i Hiroshima. Folkemord innebærer en overmakt mot en undermakt, der undermakten er fredelig. Det innebærer et ønske om å utslette noen, ikke i selvforsvar, men i angrep. Det innebærer hat mot noe medfødt hos andre – intoleranse. Det innebærer et ØNSKE om å skade andre. Det innebærer et ønske om å drepe sivile, for voldens skyld.

    ”Hvis jeg gjør morderiske handlinger i krig, kan jeg kalles krigshelt alt ettersom hvem som drepes.”

    Igjen – det er stort sett nokså åpenlyst hvem som er aggressor og hvem som forsvarer seg. Spesielt hvis vi snakker om selvforsvarskrig, som er den eneste formen liberalisme støtter.

    Mvh Sindre

  3. Sledge Hammer sier:

    He, he. Noen ganske gode observasjoner fra Faustina faktisk, vedrørende helter og forbrytere i krig. Dette er jo litt på siden av det som Sindre skriver om, men jeg våger likevel en liten kommentar til det som Faustina skriver.

    All erfaring i krig tilsier at den som vinner bestemmer spillereglene etterpå og skriver historien. Derfor blir det som oftest slik at de som taper krigen staffes og henrettes for krigsforbrytelser, mens de som har gjort akkurat like alvorlige krigsforbrytelser på seierherrens side hedres som krigshelter, store statsmenn og patrioter.

    Slik som jeg ser det var alle sider i for eksempel den andre verdenskrigen skyldige i mer eller mindre alvorlige krigsforbrytelser, men bare de som tapte ble hengte for forbrytelsene sine.

  4. Sindre Rudshaug sier:

    Vi får forsøke å pense tilbake til temaet.

    S

  5. Zohre sier:

    Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk ideologi som vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene.

    En hører at sier en at har sendt en en e-post så lurer en på hva ønsker en å si med denne e-posten.

    Vel, sier en at er en også intelligens eller sier en at har en et operativsystem altså et materiell.

    Hvis er en intelligens så ønsker en å ha et ennå bedre operativsystem for å sende en ny e-post eller tenker en fortsatt på intelligens altså en emosjon.

    Jeg mener at menneske søker menneske gjennom e-post altså gjennom skjermen siden menneske ennå skjønner ikke forskjellen mellom e-post og post.

    takk
    zohre

  6. bloggeren sier:

    Denne artikkelen likte jeg, særlig kritikken av sosialisme og islam. Kritikken av politisk motivert og urettferdig tvang er jeg i hovedsak enig i. Slik tvang er dessuten skremmende og farlig. Den sosialistiske varianten av tvang tror jeg er motivert ut fra misunnelse, økonomisk utrygghet og ødelagt farsbilde. Der har altspå staten blitt er slags farssubstitutt.

    Savner muligheten til å lese mer av det du har skrevet (sånn innlogging for gjester på andres blogger er ikke så ok, etter min mening).

    Kom gjerne innom min blogg også! 🙂

  7. Sindre Rudshaug sier:

    Jeg kommer på besøk.

    Jeg tenker som deg at sosialisme er motivert utifra misunnelse, frykt og dårlige familieforholod, der barna ikke lærte forskjellen på ditt og mitt. I tillegg elsker sosialister ideen om å styre andre mennesker og spesielt andre menneskers eiendeler. Tvang er alltid feil, uansett(selvforsvar unntatt).

    Hva mente du med at du ikke kunne lese mine andre innlegg uten å logge deg inn? De ligger da åpent for alle, trodde jeg? Dette må jeg sjekke ut.

    Snakkes.

    Mvh Sindre

  8. Ultima_Thule sier:

    Off topic:

    I artikkelen Vår autoritære liberalisme på Document.no gyver Jonas Haugsvold løs på en liberalisme jeg ikke kjenner meg igjen i.
    Han mener vel SOSIAL-liberalismen (Venstre), men i kommentarfeltet er også DLF tatt med som eksempel. 😦

    PS. For en tid tilbake (ganske lenge siden) deltok du og en med et nick jeg ikke husker i en debatt på Document.no om nazismens tilhørighet i det politiske landskapet. Dere to argumenterte for at nazismen er et venstrefenomen. Vedkommende som jeg ikke husker nicket på, ga en god refererat fra en bok om nazismens sosiale og økonomiske politkk.
    Jeg har forsøkt å søke dette opp på Document.no, men har ikke lykkes med å finne det. Kan du hjelpe meg med enten Document.no-artikkelen, nicket eller bokens tittel/forfatter?

    På forhånd takk.

  9. Sindre Rudshaug sier:

    Jeg har ikke lest den ennå, men tror Øystein Sørensens «Solkors og solidaritet» tar for seg dette. Han har en annen også som sammenlikner de fire store: Nazismen, fascismen, kommunismen og islamismen.

    To bøker jeg kan anbefale er Jonah Goldbergs «liberal fascism» og Leonard Peikoffs «The ominous parallels»

    Den første tar grundig for seg de enorme likhetene mellom sosialisme, kommunisme og nazisme. Den andre tar for seg det filosofiske grunnlaget for kollektivismen, som er hele grunnlaget for all ondskapen i alle de kollektivistiske ideene.

    Dette er en nyere tråd på Document:
    http://www.document.no/2011/04/trygghetsnarkomaner/#disqus_thread

    …men jeg tror den tråden du sikter til var mellom meg og en kamerat + Haugsvold og Arild. Datoen er 14.11.10 for ett av innleggene mine, men etter det nye systemet forsvant jo alle gamle kommentarer. Tråden het «to bruer», men jeg fant den ikke på søk i Document.

    Mulig jeg stikker innom på Document:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s