Fake News i Morgenbladet

En variant av Fake News er å lyve i overskriften.

Sten Inge Jørgensen benytter denne varianten i en kronikk om EU i Morgenbladet 24.03. Overskriften lyder:

“I det store ­ flertallets øyne trenger ikke EU være ­perfekt for å ha ­livets rett.»

Så spar den nyttige globalist-idioten opp en spådom hentet fra «den portugisiske sosialisten Maria João Rodrigues, en av tungvekterne i Europaparlamentet»:

«Det som står på spill nå, er om det europeiske prosjektet 60 år fra nå vil beskrives som en økonomisk enhet, eller som en komplett politisk, økonomisk, sosial og kulturell enhet.»

Altså en tungvekter i virkelighetsfornektelse. EU med omfanget vi kjenner er steindødt innen 10 år, euroen ryker lenge før det. Det marxistiske Morgenbladet og dets marxistiske journalister må logrende følge sin globalistiske, multikulturelle ideologi til dets endelikt(før kameleonene snur på femmern og kryper sakte og slimete mot høyre)

På siden: Økonomen og spåmannen(med bedre resultater) Martin Armstrong ble tidlig hentet inn i EU-prosessen og forklarte de daværende økonomene hva som med matematisk presisjon ville krasje EU økonomisk og hva som ikke ville gjøre det. Idiotene valgte selvsagt veien som måtte ødelegge prosjektet økonomisk. Skillet besto i en rasjonell tilnærming til penger og gjeld og en irrasjonell tilnærming. Idiotene valgte heldigvis den irrasjonelle veien, fordi de var mer opptatt av ideologien sin enn av virkeligheten, som Armstrong og noen av oss andre er mest opptatt av. Marxister er ideologisk forpliktet til å være virkelighetsfjerne, fordi essensen i marxisme går på tvers av virkeligheten.

Jeg orker ikke ta for meg alt våset Jørgensen kommer med, før jeg påviser Fake News, men denne fortjener en kommentar:

«Det er allerede flere integrasjons- enn desintegrasjonsprosesser på gang. Blant annet på sentrale felt som energi, forsvar og utenriks. Den geopolitiske situasjonen, hvor europeerne er i skvis mellom Putin og Trump, styrker disse prosessene.»

Vi er ikke i noen skvis mellom faktiske eller påståtte nasjonsbyggere. Nasjonsbygging er handel uten at man mottar noe tilbake, man sender verdiene sine til utlandet, for å påvirke, uten å motta økonomiske verdier tilbake. Man kan få makt eller problemer, men de økonomiske verdiene skapt av landets innbyggere blir brukt av staten i et krigsspill, som Armstrong beskriver det: https://www.armstrongeconomics.com/armstrongeconomics101/economics/national-building-gone-wrong/

Nasjonsbygging(krig, baser, våpenhjelp, etc) ruinerer en nasjon, de som lar være kan bruke ressursene sine bedre, mens de ser på at nasjonsbyggerne taper økonomisk.

Helt på slutten av din bortkastede tid kommer bekreftelsen på Fake News:

«På den optimistiske siden: Oppstyret rundt populismens fremvekst tilslører at folk flest har en pragmatisk politisk holdning. 75 prosent av europeerne stemmer ikke på fløypartier som utgir seg for å ha fiks-ferdige løsninger på krisene. I det store flertallets øyne trenger EU altså ikke være «perfekt» for å ha livets rett.»

Dette er en fullstendig irrasjonell tolkning av tall. Hvis feks 50%+ i en folkeavstemming hadde stemt seg ut av EU eller 50%- hadde stemt nei til innlemming, da sier ca 50% +/- NEI til at EU skal ha livets rett i DERES liv, ikke 25%. Om man stemmer på fløy-partier eller ikke er fullstendig irrelevant, det er individets JA eller NEI til EU i SITT liv som avgjør om det mener at EU har livets rett eller ikke. Det var ikke 50%+ fløy-velgere som stemte Brexit.

Å påstå at man automatisk er for EUs eksistens dersom man ikke stemmer i yttergrensene av politikken hører hjemme i den samme eventyrboken som at sosialisme kommer til å virke bra på økonomien bare man finner de rette marxistene til å representere oss. Virkeligheten forteller oss at sosialisme feiler 100% av gangene utenfor apekattsfæren(ca 150 medlemmer). Virkeligheten forteller oss at både fløy- og mainstream-velgere kan være mot EU.

I Jørgensens løgnaktige lille hode finnes det altså bare fiks-ferdige løsninger på krisene eller EU, ingen andre alternativer. Det eksisterer angivelig ikke patriotiske(betyr å stå opp for folket ditt, evt mot staten hvis nødvendig), nasjonalistiske, anti-EU – pragmatiske løsninger på utfordringer vi alle står i. EU eller de høyreekstreme er det han forsøker å lure deg til å tenke. Men utenfor Jørgensens globale ødeleggelsesprosjekt eksisterer det faktisk pragmatiske nasjonalister som er trygt plantet i hele spekteret av politiske partier. Det finnes til og med marxistiske anti-globalister som Pål Steigan. Nasjonalisme/globalisme-dikotomien lar folk bevege seg tenkningsmessig, men plasserer deg ikke i populisme(prinsipp)/pragmatisme-dikotomien. Det den lille luringen forsøker å plassere i underbevisstheten din er at globalister er veloverveide pragmatikere med fellesskapsløsninger, mens anti-EUere er skyt-fra-hofta populister. I virkeligheten har EU heldigvis tatt flere åpenbart katastrofalt dårlige avgjørelser.

Penger/gjeld er nevnt.

Masseimmigrasjon er et annet

Forsøk på snikinnføring av full føderasjon, lik USA i et nokså nasjonalistisk orientert Europa er et tredje. Enda verre er at nasjonsindividene IKKE kunne stemme frem sin president.

Hvert av disse er alene nok til å velte EU, sammen er de isklumpen som senket Titanic.

Artikkelen om «den uslepne diamanten EU»(«det latterlige elite-prosjektet som var dømt fra start» synes jeg er et mer virkelighetsorientert navn) kan i sin helhet og dumhet leses her:

https://morgenbladet.no/ideer/2017/03/sten-inge-jorgensen-uslepent-diamantbryllup

Og under her:

Sten Inge Jørgensen forteller mer om EUs bursdag og fremtid på Morgenbladets podcast:

«Det som står på spill nå, er om det europeiske prosjektet 60 år fra nå vil beskrives som en økonomisk enhet, eller som en komplett politisk, økonomisk, sosial og kulturell enhet.»
Slik ser veivalget ut for den portugisiske sosialisten Maria João Rodrigues, en av tungvekterne i Europaparlamentet, som ble intervjuet av medienettveriet Euractiv i forkant av helgens jubileum.
Det er ikke fordi hun er en pompøs type at hun tegner et stort bilde. Partiet hennes ble stiftet i den tyske byen Bad Münstereifel i 1973, hvor en gruppe aktivister møttes i eksil fra diktaturstyret i Lisboa. Har man en slik historie, vurderer man ikke verdien av EU med kalkulator.

Rodrigues uroer seg for fremtiden, da EUs 60-årsjubileum er preget av flere kriser. Grovt forenklet sagt skyldes det at unionen har fått mange nye medlemmer og samtidig fordypet integrasjonen. Hver for seg er slike prosesser vanskelige nok. Når de skjer parallelt, svekkes gravitasjonen av splittende motsetninger.
Brexit er det alvorligste utslaget og den viktigste årsaken til at EU-Kommisjonens president Jean-Claude Juncker har lagt frem skisser til ulike veivalg for felleskapet. De spenner fra et rent økonomisk samarbeid (noe selv Storbritannia ville vært med på) til en full politisk føderasjon – som minner om det den portugisiske sosialisten etterlyser. Men britene er altså på vei ut, og Rodrigues er i mindretall.
Derfor regnes det som mest sannsynlig at EU vil følge noen av mellomscenariene. Grupper av land som vil integrere dypere, kan gjøre det uten at alle er med. EU må konsentrere seg sterkere om noen kjerneoppgaver, mens noen saksfelt overføres tilbake til nasjonalstatene.

Kynikere vil kunne peke på at grupper av land alltid har kunnet integrere dypere enn andre, og at forstillingen om å strippe Brussel for oppgaver har vært en snakkis i mange år uten at noe har skjedd. Hver gang noen identifiserer et saksfelt som kan desentraliseres, mobiliserer europaparlamentarikere eller medlemsland som har nettopp dette som hjertebarn. Stadig samles det politisk flertall for nye oppgaver for EU.
Det er flere integrasjons- enn dis­integrasjonsprosesser på gang i EU.
Men oddsene er høynet nå – det er for enkelt å avskrive Junckers skisser som ordgyteri. Flere av krisene EU står i, kan beskrives som eksistensielle. Flyktningkrisen truer forestillingen om EU som forsvarer av humanitære prinsipper. Eurokrisen har satt spørsmålstegn ved selve kronjuvelen i integrasjonen, da fellesvalutaen nå fremstår som en kilde til splittelse mellom nord og sør. Økt populisme og nasjonalisme forstås som et tegn på at de etablerte politikerne har fjernet seg fra folket — og Brussel er for mange selve inkarnasjonen av avstand.
Det er for tidlig å si om regjeringssjefene er oppgaven moden, men verdt å merke seg følgende:
• Brexit innebærer trolig at Spania tar britenes plass blant EUs fire store. Samtlige av de mektigste landene ønsker nå tettere EU-integrasjon, og initiativer som Storbritannia blokkerte kan settes i bevegelse igjen.
• Det er allerede flere integrasjons- enn desintegrasjonsprosesser på gang. Blant annet på sentrale felt som energi, forsvar og utenriks. Den geopolitiske situasjonen, hvor europeerne er i skvis mellom Putin og Trump, styrker disse prosessene.

Vi vil uansett sannsynligvis se at grepene som tas for å håndtere krisene, møtes med misnøye overalt. Dette ligger i EUs natur som kompromissarena: hverken nord eller sør kan få akkurat det valutasamarbeidet de ønsker, og hverken vest eller øst kan få den flyktningpolitikken de foretrekker. Legitimiteten hviler på at medlemslandenes politikere og befolkning ikke mister det store bildet av syne, at de konkluderer med at fordelene ved EU-medlemskapet alt i alt veier tyngre enn ulempene.
Men hvis velgerne skal kunne danne seg et helhetlig bilde av EU, må de ha en rimelig klar oppfatning av hva som styres fra EU-nivået, og hva nasjonale politikere er ansvarlige for. Slik er det ofte ikke i dag, noe EU-institusjonene irriterer seg over hver gang medlemsland tar æren for populære vedtak og gir EU skylden for de upopulære. Dette er grunnen til at selv EU-entusiaster kan akseptere en nedstrippet union, med styrket ansvar på noen kjerneoppgaver. Håpet er at EU da både blir mer handlekraftig i krisetider, og at det blir lettere for borgerne å forstå hva EU er.

På den optimistiske siden: Oppstyret rundt populismens fremvekst tilslører at folk flest har en pragmatisk politisk holdning. 75 prosent av europeerne stemmer ikke på fløypartier som utgir seg for å ha fiks-ferdige løsninger på krisene. I det store flertallets øyne trenger EU altså ikke være «perfekt» for å ha livets rett. Men 60-åringen må i større grad assosieres med «løsninger» i stedet for «problemer» — uansett hvilken vei felleskapet begir seg ut på videre.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s