Historien om en marxist
Kjapt hopp tilbake til før midten av det 20. århundre. Den tredje vei etablerer seg som alternativ til klassisk liberalisme og kommunisme. De kjemper om de samme velgerne som kommunistene. Internasjonalsosialister(heretter kalt marxister) og nasjonalsosialister sklir sømløst frem og tilbake, før motsetningene setter seg. Ideologiene er tvillinger, men som et annet tvillingpar vi kjenner med nesten identiske ideologier – sunni og shia – hater de hverandre intenst.
Opp gjennom historien blir sosialisme forsøkt gang på gang på gang:
Our retarded system collapses, but that’s okay because it wasn’t real Socialism. So we try it again, and our retarded system collapses, but that’s okay because it wasn’t real Socialism. So we …
Hopp frem til i dag. Marxisme og nasjonalsosialisme hater hverandre som pesten. Marxistene har med hell innført deler av internasjonalsosialismen via globalismen. Islam strømmer inn i vestlige land på vanlig vis, slik de har gjort siden Muhammed ga befalingen om at islam skal dominere – islam plyndrer, voldtar og dreper seg vei og ofte møter de ingen motstand.
Imens, hjemme i stua, sitter rødvinsdrikkende marxister og synes det blir litt vel mange barn, kvinner og menn som må ta en for det marxistiske laget. Islam er visst ikke helt fredelig likevel. Det vil selvsagt komme noe godt ut av det, for nasjonalisme vil jo bli utryddet av islam og så kan marxistene samle alle etterpå til Kumbaya. Men nå ser det ut som om det går litt over styr her. Bilen brenner i gata, det som igår var det islamske klespolitiet setter nå fyr på nabohuset og politiet kommer ikke lenger.
Marxisten tenker: «Er det mulig at det internasjonalsosialistiske multikulti brobyggerprosjektet vårt ikke fungerer? Han konkluderer: Vi prøver litt til – ideologien vår er jo sann. Dagen etter er nabohuset brent ned, det raller «Allahu Akhbar» i gata blant de sortkledde, noen hamrer på døra og vil inn. Marxisten roper gjennom døra: «Dere kan få kona mi og ungene mine, bare la meg være i fred». Han er ikke helt klar til å gi opp ennå, for alternativet er jo en pistol mot hodet eller å melde overgang til nasjonalsosialismen – og nazist har han ikke lyst å bli kalt.
Skulle man liksom hevde at det eksisterer en norsk kultur verdig å forsvare, skulle man liksom hevde at noen verdier står over andre, at ikke hele jordas befolkning har krav på alt i fellesskap, at man må sjekke folk ved grensa, begynne å generalisere når det blir for mange råtne epler i kurven? Nei, ikke denne marxisten. Kona og ungene er overlatt til IS, men man svikter ikke idealene sine. Han går inn i safen, henter pistolen, putter den i munnen, tenker: «lenge leve internasjonalsosialsmen» – og trekker av.
Minarki 